Juleaftenen (Christmas Eve ) Hvo minnes ikke et vær, han tror, ei himlen mer kan skikke? et vær som om hver sjel, fra Kains til den,
Gud sist fordømte, den jord forbannet, fra helvete rømte, som fristet dem å svike himmelen?....
Et vær, hvis stemmes forferdelser ei mere kan forglemmes?
Thi alle tenkte: det må være sendt for min skyld ene; orkanens tordner meg kun meg de mene; min synd er blitt åndene bekjent...
Et vær, hvis styrke kan lære prest og troende å dyrke demoner i det element, hvis brak den gamle høre fra barnsben kan i sitt bemoste øre et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
Et vær, som rystet den sterkes hjerte i dets skjul i brystet, et himmelvær, hvori sitt eget navn han påropt hørte av ånder, stormene forbi ham førte, mens hver en tretopp hylte som en ravn? Men ravnen gjemte seg selv i klippen, ulven sulten temte, og reven våget seg ikke ut.
I huset sluktes hvert lys, og lenkehunden inneluktes....
I slikt vær, da får du bønner, Gud!

I slikt vær - det var en juleaften - da natt det ble før dagens mål var fullt, befant en gammel jøde, nær forkommen, seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side fra bygdene på hin, for julens skyld, av pikene med lengsel, thi i skreppen lå spenner, bånd og alt hva de behøvde for morgendagen, annen dag og nyttår.
Det gjorde lengselen spent, men ikke bange; thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri dem sviktet noen jul: Han kom så visst som juleaftenen selv.
"Tyss! var det atter stormen, som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen." Og Gamle-Jakob fluks stanser lyttende for annen gang.
Nu tier det. Thi stormen øker på, som fossen drønner over den, der drukner.
Han vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!"
- en lyd, som skar igjennom skogens brusen.
"Den falske hubro skriker som et barn.
Hvo slipper barn vel ut i sådant vær?
Det gjør ei selv ulven selv med sine." Og den gamle stolper atter frem i sneen.
Da skrek det atter, så han